Helgetanker – OL

Helgetanker – OL

Jeg har gått fra å elske øyeblikkene OL ga meg i Sarajevo og senere Lillehammer, via å arbeide for et OL i Tromsø, til å være sterkt i tvil om Norge noen gang igjen skal søke skriver Roger Ingebrigtsen i Helgetanker.
– 17. februar 2018

Jeg var 18 år. Jeg elsket vinteridrett. Og for første gang i mitt liv rant tårene etter en idrettsprestasjon.

Året er 1984. Stedet er skistadion i den senere krigsherjede byen Sarajevo. Og mannen er Tom Sandberg.

Han ble olympisk mester i kombinert. Da nasjonalsangen ble spilt og ranværingen sto der og sang med på strofene av «Ja, vi elsker,» ja da elsket jeg både Tom, Helgeland, Nord-Norge og De olympiske leker.

Hva i all verden har skjedd med OL etter den gang? Jeg har gradvis, OL for OL, blitt mindre entusiastisk og mer kritisk. Jeg kan fortsatt både juble og gråte over store idrettsprestasjoner, men gledestårene blir borte i frustrasjoner og skuffelse over dem som står bak OL: IOC.

Den en gang noble tanke om å la idretten være arenaen som samler, ikke splitter, på tvers av raser, religioner og nasjoner, er dessverre falmet kraftig. For meg er årsaken enkel: IOC tåler ikke møtet med vår tid.

Medlemmene er ikke valgt av sine land eller idrettsorganisasjoner. De er utpekt av enkeltpersoner, helt uten rot i demokrati eller transparens. Det er jo nesten absurd at mangeårige IOC-medlem Gerhard Heiberg var mannen som oppnevnte sin etterfølger.

I tillegg til sitt middelalder-syn på demokrati, er lekene blitt et økonomisk havari for dem som blir tildelt arrangementet. Hvorfor? Fordi IOC setter fullstendig urimelige krav til standard, at alt skal være på ett sted og at IOC-medlemmene aldri kan bo på hoteller med mindre enn fem stjerner og ha sin egen limousin mens arrangementet pågår.

Jeg har altså gått fra å elske øyeblikkene OL ga meg i Sarajevo og senere Lillehammer, via å arbeide for et OL i Tromsø, til å være sterkt i tvil om Norge noen gang igjen skal søke. Land etter land i Europa har for øvrig hoppet av OL-prosessen – og i dag er det stort sett land med et utfordrende syn på demokrati som søker.

Jeg vil imidlertid ikke utelukke at neste generasjons nordmenn skal få oppleve det samme som vi fikk på Lillehammer. Men før det skal være aktuelt, mener jeg Norge må stille helt fundamentale og ufravikelige krav:

Alle medlemmene av IOC skal velges gjennom demokratiske valg. Når det er Norges tur til å oppnevne IOC-medlem er det altså Norges idrettsforbund sin kongress med utsendinger fra hele landet som skal velge.

Når IOC bestemmer hvem som skal få OL skal alle medlemmene stemme åpent slik at vi ser hva de stemmer og at korrupsjonen dermed kan fjernes.

Når et land skal søke er det lov for mange byer å samarbeide. Skiskyting på Mo, alpint i Narvik, skøyter i Bodø og ski i Tromsø kunne være en fin start.

IOC-medlemmene må nøye seg med nøktern grei standard og kan bare glemme sine urimelige krav om fem-stjernes hoteller.

De kan gå eller sparke eller ta buss til stadion og de må gjerne delta i det frivillige arbeid.

Jeg har begrenset tro på at de er villige til å gi fra seg sine privilegier. Men alt håp er ikke ute. Og kanskje kan jeg en gang igjen kjenne den samme følelsen som i Sarajevo i 1984.

 

Publisert i Rana Blad 17. februar 2018

28. september 2018

Vi og havet

Selv for mennesker hundrevis av mil unna kysten, har havet tiltrekningskraft. For oss nordlendinger…

28. juni 2018

Koding på barneskolen – det er god politikk det!

Obligatorisk koding på grunnskolen betyr tilrettelegging for fremtidens arbeidsplasser når olja tar…